Forslag om forbedret bevaringsstrategi for sjøørreten

Forord

De fleste av oss er nå godt klar over den kritiske situasjonen for våre ville bestander av laks og sjøørret. Dette er ikke en nyhet; denne «katastrofen» har blitt varslet i mange år. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning publiserte i 2019 rapporten «Klassifisering av tilstanden til 430 norske sjøørretbestander». I 2022 fulgte de opp med rapporten «Klassifisering av tilstanden til sjøørret i 1279 vassdrag». Det er viktig å merke seg at disse rapportene hovedsakelig omhandler de store vassdragene, de som har betydelige bestander av laks og sjøørret og kommersielle interesser knyttet til salg av fiskekort og fiskerettigheter. Rapportene tar imidlertid ikke for seg de tusenvis av sårbare små sjøørretbekkene langs vårt langstrakte land. Bare langs Oslofjorden finnes det over 500 slike sjøørretbekker som ikke er nevnt i rapportene. Tilstanden i disse bekkene er tragisk. De fleste er tapt, og de få som er igjen, er enten delvis lukket, kanaliserte, eller har dårlig kjemisk og økologisk tilstand.

I mine tre år som sjøørretveileder i NJFF ( 2021 til 2023) befarte jeg rundt 150 av disse bekkene, og nærmere 200 har blitt besøkt. Ødeleggelsene jeg har vært vitne til, er hjerteskjærende. Med dette i tankene har jeg i flere år etterlyst en mer moderne og fremtidsrettet forvaltning av sjøørretfiske i sjøen. Vi trenger en forvaltning som ivaretar sjøørreten med tanke på dagens trusselnivå, som er tilpasset den reduserte produksjonen, de økende utfordringene, og det økende fiskepresset og dødeligheten fra oss sportsfiskere. Det er uomtvistelig at uttaket fra sportsfiskere overstiger produksjonen. Vi må handle nå, og vi må handle ut fra et forsiktig og føre var-prinsipp.

Jeg har ikke lenger tålmodighet til å vente på at våre store organisasjoner skal reagere. Derfor har jeg tatt saken i egne hender og laget et forslag til hva jeg mener er riktig vei å gå. Rapporten har blitt gjennomgått av professorer ved NMBU og Havforskningsinstituttet, og jeg har sendt den videre til Reddvillaksen, Sandefjord forvaltningsråd for anadrom laksefisk, miljøvernorganisasjoner, Miljødirektoratet, statsforvaltere, vannområder med flere. Mange har allerede valgt å støtte dokumentet. Mer informasjon om dette vil bli tilgjengelig på et senere tidspunkt.

Mitt forslag innebærer et økt minstemål, innføring av et maksmål, og en baglimit. Forslaget og argumentasjonen er basert på tilgjengelige vitenskapelige fakta. Nå er jeg spent på hva dere sportsfiskere mener. Les rapporten, gjør opp deres egen mening, og kom gjerne med tilbakemeldinger.

Videre følger rapporten i sin helhet, har og lagt ved en nedlastbar variant. Obs dokumentet kan forandre seg, dette er utgave 1.3

Sammendrag

Undersøkelser de siste årene har avdekket betydelige utfordringer for sjøørreten i Norge. Samtidig som vi ser en økning i fritidsfiske etter sjøørret i sjøen. Kombinasjonen av disse faktorene kan raskt vise seg skjebnesvanger for sjøørreten. I denne rapporten vil jeg skrive litt om sjøørretens biologi, dens leveområder, og de utfordringene arten står overfor. Målet med denne rapporten er å fremme en felles forståelse som kan bidra til å forbedre dagens forvaltning av sjøørreten, samt å presentere forslag til umiddelbare og nødvendige tiltak.

Min påstand er at dagens forvaltning av sjøørreten bør moderniseres og oppdateres. Forvaltningen av sjøørret bør være basert på artens biologi i et økosystemperspektiv der vi har de øko-evolusjonære brillene på. Videre må forvaltningen tilpasses i samsvar med det eksisterende trusselbilde sjøørreten er utsatt for.

Innledning

Sjøørreten, (Salmo trutta) har en kompleks livssyklus som omfatter både marine og ferskvannsmiljøer, fra havet til små bekker, elver og innsjøer.

For å overleve er sjøørreten avhengig av friske leveområder med god økologisk tilstand. Den komplekse livssyklusen og det betydelige vandringsbehovet gjør sjøørreten svært sårbar for miljøendringer. En enkelt flaskehals i ett av de mange nødvendige leveområdene kan raskt påvirke hele livssyklusen negativt.

I 2019 utga Vitenskapelig råd for lakseforvaltning rapporten «Klassifisering av tilstanden til 430 norske sjøørretbestander». Denne rapporten ble i 2023 fulgt opp med rapporten «Trusselvurdering for sjøørret». Vi har også Vitenskapelig råd for lakseforvaltning som i 2021 publiserte rapporten. «Klassifisering av tilstanden til sjøørret 1279 vassdrag». Samlet gir disse rapportene et godt innblikk i tilstanden og truslene som de norske sjøørretbestandene står overfor. Rapportene avdekker flere alarmerende fakta.

Kun 20 % av de undersøkte vassdragene ble vurdert til å ha en god økologisk tilstand. 32 % ble kategorisert som moderate, mens nesten halvparten av vassdragene ble vurdert til å ha dårlig eller svært dårlig tilstand.

Det er viktig å merke seg at den første rapporten ikke omhandler bekker, men et utvalg på 430 større vassdrag der laksebestander allerede har blitt vurdert. I lakseregisteret til Miljødirektoratet er det per dags dato registrert rundt 1300 vassdrag med laks, sjøørret eller sjørøye. I tillegg til disse 1300 registrerte vassdragene finnes det hundrevis, om ikke tusenvis, av små sjøørretbekker som fortsatt ikke er registrert i lakseregisteret. Disse små bekkene er langt mer utsatt for negative påvirkninger sammenlignet med de store og overvåkede laksevassdragene. For eksempel, i Østfold er det per dags dato dokumentert 71 sjøørretbekker, hvorav kun halvparten er registrert i lakseregisteret. De aller fleste av disse bekkene er i dårlig til svært dårlig økologisk tilstand. Hvor mange av de små bekkene som er tapt på grunn av for eksempel arealendringer er ukjent.

Rapporten «Klassifisering av tilstanden til 430 norske sjøørretbestander» gir derfor ikke et representativt bilde av tilstanden til alle sjøørretbestandene. Det er svert sannsynlig at den totale tilstandsgraden er vesentlig verre enn det som kommer frem i rapportene. Likevel har Vitenskapelig råd for lakseforvaltning med sine rapporter vist at tilstanden for sjøørreten er dårlig i svært mange vassdrag i Norge. Et gledelig unntak er i Nordland, Troms og Finnmark hvor situasjonen er noe bedre.

Litt om sjøørretens biologi og livssyklus

Først og fremst, ørret og sjøørret tilhører samme art. Den ferskvannsstasjonære ørreten tilbringer hele sitt liv i ferskvann, mens den sjøvandrende ørreten, som vi kaller sjøørret, vandrer mellom ferskvann og sjø. I kystvassdrag kan ørreten også være partielt vandrende. Dette betyr at bestandene i et og samme vassdrag kan bestå av både sjøvandrende (anadrome) individer, kalt sjøørret, og ferskvannsstasjonære individer, kalt ørret. Yngelen til sjøørret og ferskvannsørret kan ikke skilles før den første utvandringen til sjøen finner sted.

Gytingen foregår i ferskvann, vanligvis i bekker og elver. Hunnen velger et område med egnet grus hvor hun graver en gytegrop. Her legges eggene, mens hannene konkurrerer om å befrukte dem. Hunnen kan gyte i flere groper, og etter at eggene er befruktet, dekker hun dem med grus. Eggene ligger beskyttet under grusen frem til de klekker. Sjøørreten gyter som regel i perioden september til november, men tidspunktet kan variere avhengig av breddegrad. Vanntemperatur og vannstand spiller en viktig rolle for oppgang. De befruktede eggene klekkes våren etter gytingen. Den nyklekte yngelen lever nede i grusen til plommesekken er brukt opp. Når plommesekken er tom, graver yngelen seg opp fra grusen og begynner å livnære seg selvstendig.

Den sjøvandrende ørreten, eller sjøørreten, gjennomgår flere livsstadier, inkludert egg, yngel, parr (ungfisk), smolt (utvandringsklar ungfisk), voksen og gytefisk. Hver fase er tilpasset ulike miljøer og utfordringer. Smoltifiseringen er en kritisk overgang der ungfisken forbereder seg på å vandre til sjøen, hvor den vil vokse seg større før den returnerer til ferskvann for å gyte.

Ved å forstå den komplekse livssyklusen (Figur1.) og de ulike behovene til både ferskvannsørret og sjøørret, kan vi bedre forvalte og bevare bestandene. Forvaltningstiltak må ta hensyn til hele livssyklusen, inkludert beskyttelse av gyteområder, oppvekstområder i ferskvann, og de marine miljøene som sjøørreten bruker.

Alder ved smoltifisering og gyting

Nyklekt ørretyngel har aldersbetegnelsen 0+, og alderen øker med én for hver sommer den har tilbragt i bekken eller elven. For eksempel, en ettåring kalles 1+, en toåring 2+, og så videre. Den nyklekte yngelen (0+) er ikke rustet for et liv i saltvann. Før den vandrer ut, må yngelen gjennomgå en fysiologisk prosess som gjør den i stand til å håndtere saltvann. Denne prosessen kalles smoltifisering. Dersom yngelen vandrer ut for tidlig uten mulighet til å returnere til ferskvann, vil den dø.

Varigheten yngelen må tilbringe i bekken før den smoltifiserer og er klar for å overleve i havet varierer betydelig. Alderen på utvandrende smolt kan variere fra 1+ år til så mye som 7 år. Alderen på utvandrende smolt øker med økende breddegrad; jo lengre nord i landet, desto lengre må yngelen bli i bekken før den smoltifiserer. Sør i landet, spesielt i mindre bekker, kan sjøørreten vandre ut i havet allerede som 1+. (figur 1.)

Svenske studier har vist at sjøørret i små bekker har utviklet en adferd der de smoltifiseres i svært ung alder, allerede som 1+. Dette er genetisk programmert i fisken. Fordelen med tidlig utvandring i små bekker er redusert risiko for dødelighet på grunn av uttørking eller frost, mens ulempen er høy dødelighet i saltvann. Yngelen må overleve minst ett år pluss noen måneder i bekken før den er stor nok til å tåle overgangen fra ferskvann til saltvann.

Sjøørreten blir vanligvis kjønnsmoden og vender tilbake til bekken etter 2 til 3 somre i havet. Alderen på førstegangsgytere øker også med økende breddegrad, med et aldersspenn på 4 til 7 år. Lengden på førstegangsgytere ligger ofte mellom 40 og 50 cm, kun unntaksvis kan de være så små som 30 til 35 cm.

Gjennom denne livssyklusen er sjøørretens evne til å tilpasse seg ulike miljøer og overleve kritiske overganger avgjørende for artens overlevelse og suksess. Dette understreker viktigheten av å forstå og ta hensyn til de biologiske og økologiske faktorene som påvirker sjøørretens livssyklus ved forvaltning og bevaring av arten.

Utfordringer for sjøørreten

Undersøkelser de siste årene har avdekket betydelige utfordringer for sjøørreten i Norge. (Anon. 2019. Klassifisering av tilstanden til 430 norske sjøørretbestander.)

Arealendringer har redusert mange av sjøørretens leveområder på land, og mange av de gjenværende områdene er negativt påvirket med dårlig økologisk og kjemisk tilstand. Disse utfordringene strekker seg også ut i havet, hvor flere økosystemer, som Oslofjorden, er negativt påvirket. Sjøørreten står altså overfor en rekke miljømessige og menneskeskapte utfordringer som påvirker sjøørretens overlevelse og reproduksjon.

  • Lakselus (Lepeophtheirus salmonis): En parasitt som påvirker sjøørretens helse og overlevelse negativt.
  • Nedbygging av strandsonen: Ødeleggelse og fragmentering av viktige leveområder påvirker sjøørretens tilgang til egnede leveområder.
  • Sportsfiske: Overfiske og utilstrekkelig regulering av fritidsfiske bidrar til høy dødelighet blant sjøørreten.
  • Forsuring: Økt surhetsgrad i vann påvirker fiskehelse og deres habitatkvalitet.
  • Vannforurensning: Tilstedeværelse av næringsstoffer, tungmetaller, og andre forurensende stoffer i vannkildene som skader sjøørretpopulasjonene.
  • Omfattende landskapsendringer og utretting av vassdrag: Endringer i naturlige vannveier, ofte som et resultat av landbruk eller urbanisering, reduserer habitatkompleksiteten og påvirker strømforholdene negativt.
  • Mangel på død ved og store steiner i vannveiene: Disse elementene er kritiske for å skape nødvendige mikrohabitater for yngel og ungfisk.
  • Manglende gyteområder på grunn av oppdemning og tilslamming: Oppdemming hindrer fiskens tilgang til gyteområder, og tilslamming dekker til gytegrus, som er essensielt for reproduksjon.
  • Vandringsbarrierer: Fysiske hindringer som kulverter og dammer forhindrer fri fiskemigrasjon, noe som er kritisk for livssyklusen til sjøørret.
  • Manglende beskyttende kantsoner langs vassdrag: Vegetasjon langs elver og bekker beskytter mot erosjon, gir skygge og bidrar til et stabilt mikroklima.
  • Oksygenfattig havbunn: Mangel på oksygen kan oppstå på grunn av overgjødsling og nedbrytning av organisk materiale, som igjen påvirker fiskenes helse.
  • Akkumulering av miljøgifter i fisken: Miljøgifter som PCB og kvikksølv kan akkumulere i sjøørret, noe som påvirker deres helse og reproduksjonsevne.
  • Tap av grunne havbukter: Disse områdene fungerer som viktige oppvekstområder for yngel og ungfisk. Tap av disse habitatene reduserer overlevelsesraten for sjøørret.

Disse faktorene utgjør en betydelig trussel for sjøørreten sin overlevelse og fremtidige reproduktiv suksess. Løsningene på disse enorme utfordringene er komplekse og tidskrevende. Økt kunnskap, engasjement og modige politiske beslutninger som nøkkelord.

Bevaringsstrategier & klassifiseringssystem

I motsetning til laks (Salmo salar), som i stor grad gyter i store, overvåkede vassdrag med betydelige kommersielle interesser, gyter sjøørreten i mindre bekker og elver. Disse små vassdragene mangler ofte kommersielle insentiver, som salg av fiskekort og fiskerettigheter, noe som gjør overvåkning og forvaltning mer utfordrende og kostbart.  Mangelen på kommersielle interesser gjør de små bekkene sårbare for arealendringer.

Forvaltningen av sjøørret bør fokusere på bevaringsmål fremfor produksjonsmål.

Bevaringsmål bør prioriteres fordi sjøørretbestandene ofte er små og sårbare, noe som øker risikoen for genetisk utarming og degenerering.

En fordel med sjøørreten er dens evne til å rekolonisere nye vassdrag. Denne egenskapen gir arten en viss evne til å motstå miljøforandringer og habitatødeleggelse. Likevel er det avgjørende å beskytte og bevare eksisterende bestander gjennom målrettede bevaringsstrategier.

På nasjonalt nivå bør det utarbeides vitenskapelig funderte retningslinjer som beskriver hvordan bevaringsmålene for sjøørret skal settes, kontrolleres og overvåkes. Det er også viktig å etablere kvalitetsmål, spesielt siden fiske etter sjøørret hovedsakelig er basert på fritidsfiske, hvor høstningsprinsippet ikke bør være den viktigste faktoren. Kvalitetsmål er god fangstsjanse av fisk i god kondisjon, stor fisk, og at fisket er godt organisert og etisk gjennomført. Dette bør være prioriterte mål.

Overvåking og Fangststatistikk. Sjøørretfiske langs kysten er dominert av fritidsfiske, men det finnes begrenset informasjon om fangstmengde og omfang. Manglende fangststatistikk gir utfordringer for forvaltingen av sjøørret.

Nasjonale Standarder og Klassifiseringssystem. Man bør utvikle en felles database som samler eksisterende el-fiskeundersøkelser (fiskesamfunnsundersøkelser).

Utfordringer med dagens el-fiskeundersøkelser.

  • Variasjon i metodikk og dokumentasjon: Det er for stor variasjon i hvordan undersøkelsene utføres og dokumenteres.
  • Manglende kunnskap: Undersøkelsene utføres ofte uten tilstrekkelig kunnskap.
  • Manglende forståelse og dokumentasjon: Undersøkelser som mangler nødvendig forståelse og dokumentasjon kan ikke brukes i henhold til vannforskriften.

Klassifiseringen i vannforskriften baserer seg på avvik fra en naturlig (referanse) situasjon. Å måle fisketetthet alene er ikke tilstrekkelig; de som utfører undersøkelsene må ha nødvendig kompetanse til å konkludere om det forventede fiskesamfunnet i den aktuelle lokaliteten. Man må altså kartlegge habitatkvalitet for å klassifisere bekken og sjøørretbestandens økologiske tilstand.

Eksempel på utfordring: En el-fiskeundersøkelse i en liten bekk påviser et stort antall årsyngel av sjøørret. Selv om metoden for el-fiske er korrekt utført og dataene er riktig dokumentert, gir ikke denne undersøkelsen et fullstendig bilde uten kartlegging og analyse av bekkens habitatkvalitet, vandringshindre eller forventet fiskesamfunn i henhold til en naturlig referanse. Mange el-fiskeundersøkelser gir derfor et feilaktig bilde av bekkens økologiske tilstand, ofte tolket som god økologisk tilstand uten grunnlag. Dette er en utfordring som bør tas på alvor.

Anbefalinger for Implementering

  • Felles database: Opprette en sentral database for å samle og analysere data fra el-fiskeundersøkelser.
  • Nasjonale standarder: Utforme standarder for gjennomføring av fiskesamfunnsundersøkelser, med fokus på økologisk tilstand basert på biologiske kvalitetselementer.

Gjennom implementering av disse tiltakene vil vi oppnå en mer bærekraftig og effektiv forvaltning av sjøørret, som både ivaretar artens biologiske mangfold og sikre en mer systematisk og konsistent overvåking av sjøørretbestander og deres habitater.

Dagens forvalting

Er eksisterende forvalting tilpasset dages trusselbilde?

Åpningsforskriften sier blant annet at det er tillatt å fange anadrom laksefisk som er minst 35 centimeter. I Nordland, Troms og Finnmark er det tillatt å fange sjøørret og sjørøye som er så liten som 30 centimeter. Ved siden av Forskrift om fiske etter anadrome laksefisk i sjøen reguleres fisket etter en rekke lokale forskrifter som for mange oppleves som vanskelig og forvirrende. Selve hovedtema i forskriften er minstemål.

Formålet med minstemål er enkelt, det skal sørge for at fisk får gyte. Mangfold og produktivitet skal bevares.

«Lov om laksefisk og innlandsfisk mv. (lakse- og innlandsfiskloven) Sier i paragraf 1. Lovens formål: Lovens formål er å sikre at naturlige bestander av anadrome laksefisk, innlandsfisk og deres leveområder samt andre ferskvannsorganismer forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens mangfold og produktivitet bevares. Innenfor disse rammer skal loven gi grunnlag for utvikling av bestandene med sikte på økt avkastning, til beste for rettighetshavere og fritidsfiskere.»

Minstemålet er med andre ord basert på arten i dette tilfelle sjøørreten sin biologi og levesett. Men det er og her spørsmålene begynner å dukke opp. Alderen på førstegangsgytere strekker seg i hovedsak fra 4 til 7 år.

Lengden på førstegangsgytere er ikke 30 til 35 cm, men 40-45 cm. Kun unntaksvis er førstegangsgytere så små som 30 til 35cm. Dette gjelder hele landet, uansett breddegrad. *Hvorfor er minstemålet på sjøørret satt på en lengde der lovens formål ikke blir oppfylt? *Hvorfor er minstemålet nord for Nordland satt lavere en resten av landet?

Et tilstrekkelig minstemål basert på artens biologi burde være et minimum, men for sjøørreten sin del med det eksisterende trusselbilde er et minstemål alene langt fra godt nok. I Sverige er minstemålet i Østersjøen 50 cm, Skagerak og Kattegat 45cm. I Danmark 40 cm, 45 cm i Odense fjord. Ved siden av dette har Danmark et 500 meters fredningsområde utenfor alle vannveier bredere en 2 meter.

Et godt prinsipp for fornuftig forvalting med tanke på dagens utfordringer er å ha en naturlig blanding av førstegangsgytere og flergangsgytere. Argumentasjon / dokumentasjon om hvorfor følger videre i denne rapport.

Eksisterende regelverket bør revurderes og oppdateres for å sikre en mer oversiktlig, bærekraftig og effektiv forvaltning av sjøørretbestandene. Forvaltningen av sjøørret bør være basert på artens biologi i et økosystemperspektiv der vi har de øko-evolusjonære brillene på. Videre må forvaltningen tilpasses i samsvar med det eksisterende trusselbilde sjøørreten er utsatt for.

Store individer sin nøkkelrolle i sjøørretpopulasjoner

Et fornuftig minstemål for fangst av sjøørret bør baseres på artens biologi og livssyklus. Dette prinsippet er understøttet av de fakta som er nevnt tidligere i denne rapporten. En bærekraftig forvaltning krever en god balanse mellom førstegangsgytere og flergangsgytere. Dette innebærer at et minstemål for fangst bør kombineres med et maksmål, slik at begge kriterier blir ivaretatt. En økning av dagens minstemål alene vil ikke oppfylle lovens formål om å bevare artens mangfold og produktivitet.

For å sikre sjøørretens overlevelse og bevaring på lang sikt, er det avgjørende å beskytte de store, eldre individene. Disse individene spiller en kritisk rolle, ikke bare for artens overlevelse, men også for de økosystemene de lever i.

Store individer bidrar med verdifull genetisk diversitet, økt reproduktiv suksess og viktige økologiske funksjoner. Derfor er det nødvendig å implementere forvaltningsstrategier som både ivaretar førstegangsgytere og sikrer at store, eldre individer får leve, for å opprettholde en sunn og produktiv sjøørretbestand.

Rognen til sjøørret begraves ofte på en maksimal dybde som er proporsjonal med hunnfiskens størrelse. Denne dybden kan beregnes ved hjelp av følgende formel: Maksimal dybde på gyte grop = 0,26 X lengden av hunnfisken i cm + 7,5.

For eksempel vil en hunnfisk på 30 cm grave en grop med en maksimal dybde på omtrent 15 cm, mens en hunnfisk på 60 cm graver en grop med en maksimal dybde på cirka 23 cm. En dypere grop øker sjansen for overlevelse for yngelen.

Eggproduksjon og fordeling. Større hunnfisk produserer større og flere egg. Gjennomsnittlig kan man anta cirka 9500 rognkorn per liter. Hunnfisken kan ofte fordele sin rogn over flere gytegroper for å øke sikkerheten. Eksempler på eggantall per grop inkluderer:

– En hunnfisk på 30 cm legger omtrent 750 egg per grop.

– En hunnfisk på 40 cm legger cirka 1400 egg per grop.

– En hunnfisk på 50 cm legger omtrent 2200 egg per grop.

(Havsöringens ekologi. Finfo 2001. Fiskeriverkets Sötvattenslaboratorium)

En sjøørret på 50 cm legger altså tre ganger så mange egg per grop sammenlignet med en på 30 cm, som er et av dagens minstemål.

Overlevelsesfordel for yngel fra store hunnfisk. Yngelen fra større hunnfisk har en konkurransefordel. De klekkes tidligere fra grusen og har bedre tilvekst, noe som gjør at de kan utvandre til havet som smolt i en lavere alder. Tidlig utvandring innebærer mer tid i havet og dermed raskere vekst. Store hunnfisk gir derfor ekstra gode forutsetninger for fremtidige store hunnfisk.

Hannfiskenes tiltrekning til store hunnfisk. Under gytingen samles ofte hanner fra flere årsklasser rundt en og samme hunnfisk. Jo større hunnen er, desto flere hanner tiltrekkes. Fordelen med mange hanner per hunnfisk er at de ulike årsklassene ikke blir genetisk isolert fra hverandre, noe som øker den genetiske variasjonen og styrker bestanden. Jo større hunnfisken er, jo større oppmerksomhet får hun fra hannene.

Konklusjon. Store hunnfisker produserer flere og større egg, noe som resulterer i tidligere klekket yngel med raskere vekst. Dette øker sjansene for overlevelse og sikrer videreføring av hannfiskens gener. Dermed spiller de store fiskene en helt avgjørende rolle for bevaring og styrking av sjøørretbestanden. Bevaring av store individer i sjøørretpopulasjoner er essensielt for å sikre genetisk variasjon og overlevelse av arten.

Internasjonal forskning

Her er et lite utdrag fra de internasjonale forskningsmiljøene. Referanser til disse med flere er vedlagt denne rapporten

«De tradisjonelle fiskeribiologiske modellene fra 1940- og 1950-tallet hevdet at fiskeriutbyttet var størst når fiskebestanden hovedsakelig besto av små og unge fisk som vokser raskt. «Selv om dette fortsatt er relevant, tok beregningene fra den tiden ikke hensyn til reproduksjonsevnen til fisk i forskjellige størrelser og aldre. Mange av de tradisjonelle matematiske modellene vurderte kun vekst- og dødelighetsraten til fiskebestander, mens reproduksjonsfaktoren ble ansett som ubegrenset eller uforutsigbar,» forklarer professor og fiskespesialist Robert Arlinghaus, hovedforfatteren av de nye studiene ved IGB i Berlin. «De forsto rett og slett ikke at effektene av fiskeri kunne desimere gytebestanden så sterkt at det ville føre til en mangel på avkom.»

Studie anbefaler fangstvindu forvalting fremfor minstemål

Utdrag fra forskningsrapporten: Rethinking length-based fisheries regulations: the value of protecting old and large fish with harvest slots. Rapporten er vedlagt i dette dokumentet.

«Et internasjonalt team av forskere fra Australia, Tyskland og USA har funnet at økt beskyttelse av store fisker ikke bare forhindrer overfiske, men også forbedrer kvaliteten på fiskebestandene som helhet. Studien er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet *Fish and Fisheries*. I artikkelen anbefaler forskerne at dagens praksis med minstemål bør revurderes til fordel for en forvaltningspolitikk som innfører både minstemål og maksmål, kjent som «fangstvindu». «Praksisen fungerer spesielt godt for arter som ørret, laks, abbor, harr, gjørs og gjedde,» forklarer professor Robert Arlinghaus. En bedre beskyttelse av de store fiskene opprettholder bestandens produktivitet, selv når bestandsstørrelsen reduseres på grunn av fiske. «

Vandringshinder for sjøørreten

Vandringshinder er definerte punkter i vassdrag som hindrer fisk i å vandre, enten midlertidig (temporært hinder), delvis hinder eller permanent (vandringsstopp). Normalt sett har ulike fiskearter et felles vandringsstopp, men det finnes tilfeller hvor et hinder som er midlertidig for laks kan utgjøre et permanent vandringsstopp for sjøørret.

I Nasjonal vegdatabank (NVDB) er det registrert mer enn 570 000 kulverter og stikkrenner under kategorien «gjennomløp elv og bekk». Imidlertid er det uklart hvor mange av disse som faktisk utgjør vandringsbarrierer for fisk, eller hvor mange barrierer som fortsatt ikke er registrert. Dette mangelfulle datagrunnlaget representerer en utfordring for bevarings- og restaureringsarbeid. Beregninger fra Sverige viser at så mye som 30% av deres kulverter er et vandringshinder for fisk. Vi kan nok anta at Norge har en lignende situasjon.

Betydningen av fiskestørrelse. Stor sjøørret har en mye bedre evne til å passere vandringshindre sammenlignet med mindre individer. Dette illustreres i figuren nedenfor. En effektiv strategi for å forbedre fiskevandring for gytende fisk er derfor å øke størrelsen på gytefisken. Tiltak som beskytter og fremmer overlevelsen av større individer vil forbedre deres mulighet til å passere hindringer og med det bidra til en forbedret genetisk diversitet.

Bevaringstiltak i reduserte leveområder. I en tid hvor mye av sjøørretens naturlige leveområder har blitt degradert eller fjernet, er det spesielt viktig å sikre at fisken har tilgang til de gjenværende leveområdene. Et maksmål vil fungere som et helt nødvendig tiltak for å kompensere for tapte leveområder og sikre at flest mulig fisk fortsatt kan nå nødvendige gyte- og oppvekstområder.

Det er viktig å merke seg at fisk i alle aldre og størrelser påvirkes negativt av menneskeskapte vandringshindre. Eksempelet over er for å illustrere den store fiskens egenskaper.

Negative effekter av fritidsfiske på sjøørretbestander

Fritidsfiske, eller sportsfiske, kan ha flere negative effekter på bestandene av sjøørret. Disse effektene kan variere avhengig av intensiteten av fisket, forvaltningspraksis, og miljøforhold.  Vitenskapelige studier har identifisert flere viktige aspekter som påvirker bestandene negativt:

Overfiske: Reduksjon av populasjonsstørrelse: Intenst fritidsfiske kan føre til en betydelig reduksjon i antallet gytemodne individer, noe som svekker bestandens evne til å reprodusere og opprettholde stabile populasjoner.

Aldersstruktur: Overfiske kan resultere i en forskyvning av aldersstrukturen i bestanden, der yngre og mindre fisk dominerer. Dette reduserer bestandens reproduktive potensiale, siden større og eldre individer har en høyere reproduktiv suksess.

Selektiv fangst: Fritidsfiskere har en tendens til å fange og beholde større individer, noe som fører til selektivt fisketrykk. Dette resulterer i en evolusjonær respons der genene for tidlig modning og mindre størrelse blir mer utbredt i populasjonen, noe som har langsiktige negative konsekvenser for bestandens helse og tilpasningsevne.

Genetisk diversitet: Reduksjon i antallet gytemodne fisk kan føre til en innsnevring av den genetiske diversiteten, noe som reduserer populasjonens evne til å tilpasse seg miljøforandringer og øker risikoen for innavl.

Predator-bytte interaksjoner: Reduksjon i sjøørretbestander kan ha kaskadeeffekter på økosystemet, inkludert endringer i predator-bytte interaksjoner og konkurranseforhold med andre arter.

Disse faktorene understreker viktigheten av bærekraftig forvaltning av fritidsfiske for å beskytte og bevare sjøørretbestander. Dette inkluderer tiltak som kvoteregulering, fangstbegrensninger, fredningsområder, og bevaring av habitatkvalitet. Vitenskapelig baserte forvaltningstiltak er nødvendige for å sikre langsiktig helse og levedyktighet for sjøørretpopulasjonene.

Forslag til framtidig forvaltning av sjøørret

For å forbedre forvaltningen av sjøørret og sikre bærekraftige bestander, bør følgende vitenskapelig funderte tiltak vurderes:

  • Økt kunnskap: Fremskaffe mer forskningsbasert kunnskap om sjøørretens økologi, livssyklus, og de miljømessige og antropogene faktorene som påvirker deres overlevelse og reproduksjon.
  • Restaurering av vassdrag: Iverksette flere tiltak for å gjenopprette naturlige habitatforhold i vassdrag, inkludert reetablering av naturlige elveforløp, økt habitatkompleksitet samt forbedring av vannkvaliteten.
  • Frie fiskeveier: Fjerne eller modifisere fysiske barrierer i vassdrag for å sikre fri vandring for fisk, noe som er essensielt for å fullføre deres livssyklus.
  • Vern av grunne og kystnære områder: Beskytte viktige oppvekst- og gyteområder i grunne kystnære områder mot ødeleggende menneskelige aktiviteter og miljøforringelse.
  • Reduksjon av fiskepress: Implementere reguleringer for å redusere overfiske og sikre bærekraftige høstingsnivåer. Den beste vitenskapelige metode er innførsel av et stort nok minstemål i kombinasjon med maksmål og fangstbegrensing.
  • Fangstrapportering: Etablere obligatoriske fangstrapporteringssystemer for å samle inn nøyaktige data om fangst og bestandsstatus, noe som vil forbedre forvaltningens beslutningsgrunnlag.
  • Redusert utsetting av oppdrettsørret: Begrense utsettingen av oppdrettsørret for å redusere genetisk forurensning og konkurranse med ville bestander, samt minimere spredning av sykdommer.
  • Anerkjennelse av sportsfiskets samfunnsøkonomiske verdi: Anerkjenne og fremme den samfunnsøkonomiske verdien av sportsfiske, inkludert dets bidrag til lokal økonomi, turisme og rekreasjon, som en del av forvaltningsstrategiene.
  • Bekjempelse av lakselus: Utvikling og implementering av effektive metoder for å redusere lakselus infeksjoner.
  • Prioritering av Bevaringsmål: Fokus på genetisk diversitet og bestandens helse.
  • Overvåking og Dokumentasjon: Utvikling av kostnadseffektive metoder for overvåking av små bestander.
  • Habitatbeskyttelse: Sikring av gyte- og oppvekstområder mot miljøforandringer og menneskelig påvirkning.
  • Genetisk Kartlegging: Bruk av genetiske verktøy for å overvåke bestandens helse og variasjon.

FN har utpekt 2021-2030 til verdens tiår for restaurering av økosystemer.

Restaurering av elver og bekker er viktig av flere grunner, både for sjøørreten, miljøet, samfunnet og økonomien.  Her er noen av hovedgrunnene:

1. Biodiversitet: Restaurering av elver og bekker bidrar til å gjenopprette naturlige habitater som er essensielle for et mangfoldig spekter av arter. Mange fisk, amfibier, insekter, fugler og planter er avhengige av sunne vannsystemer for å overleve.

2. Vannkvalitet: Naturlige elver og bekker fungerer som filtre for forurensninger. Restaurering reduserer mengden sediment, næringsstoffer og andre forurensninger som renner ut i vannsystemet.

3. Flomforebygging: Intakte elver og bekker absorberer og demper flomvann bedre enn modifiserte eller kanaliserte vannveier. Dette reduserer risikoen for flomskader på eiendom og infrastruktur.

4. Grunnvann: Restaurerte elver og bekker kan forbedre infiltrasjonen av vann i bakken, noe som bidrar til å fylle opp grunnvannsreserver. Dette er viktig for vannforsyningen til jordbruk, industri og husholdninger.

5. Rekreasjon og estetikk: Restaurerte vannveier gir estetisk verdi og rekreasjonsmuligheter for lokalsamfunn. De kan være områder for fiske, padling, bading, og naturopplevelser, som bidrar til livskvaliteten og helse.

6. Klimatilpasning: Restaurering hjelper økosystemer til å bli mer motstandsdyktige mot klimaendringer. Dette ved å øke deres evne til å håndtere ekstreme værforhold, som flom og tørke.

7. Kulturarv: Mange elver og bekker har stor kulturell og historisk betydning. Restaurering kan bidra til å bevare eller gjenopprette disse verdiene for fremtidige generasjoner.

8. Økonomiske fordeler: Sunne elver og bekker gir økonomiske fordeler gjennom økt fisketurisme og aktivitet.

Alt i alt spiller restaurering av elver og bekker en sentral rolle i å opprettholde økologisk balanse, beskytte miljøet og forbedre levevilkårene for sjøørreten.

Råd for umiddelbare tiltak

Et tilstrekkelig minstemål i kombinasjon med maksmål og fangs begrensing er anerkjente metoder for å bevare fiskebestander. Disse metodene er vitenskapelig dokumentert som effektive verktøy for bærekraftig fiskeriforvaltning.

I Norge er forvaltningen av hummer gjennom fredningsområder og fangs begrensning et godt eksempel på et meget vellykket bevaringstiltak.

Basert på informasjonen og dokumentasjonen som foreligger i dette dokument, vil jeg anbefale følgende umiddelbare tiltak for fiske etter sjøørret i sjøen:

  • Innføre et nasjonalt minstemål på 45 cm.
  • Innføre et maksmål på 55 cm sør for Nordland, Troms og Finnmark *
  • Innføre et maksmål på 60 cm i Nordland, Troms og Finnmark.
  • Innføre en nasjonal fangstbegrensning på 1 fisk per dag per fisker.

*Maksmålet på 55 cm sør for Nordland, Troms og Finnmark kan gjelde i en tidsbegrenset periode, for eksempel i en periode over 15 år. Om bestandene viser en tydelig positiv utvikling kan denne begrensingen justeres til de samme maksmålet som er foreslått for Nordland, Troms og Finnmark.

Det er spesielt viktig å ha et smalt «fangstvindu» i områder som Oslofjorden og i andre deler av landet der sjøørretbestandene opplever ekstra store utfordringer og med tanke på fiskepresset og befolkningstettheten.

Konklusjoner

Sjøørreten i Norge møter betydelige utfordringer som påvirker bestandene i en negativ retning. Dette dokumentet har som mål å presentere vitenskapelig baserte fakta om sjøørretens levevis og de truslene den står overfor, med det formål å underbygge nødvendige bevaringstiltak.

Det er en kjensgjerning at vi ikke har fullstendig oversikt over hvor mange av de minst 570 000 kulvertene i Norge som utgjør vandringshindre for sjøørreten. Det er imidlertid kjent at større individer av sjøørret har betydelig bedre evne til å passere problematiske kulverter sammenlignet med mindre fisk. Større fisk kan og utnytte deler av vassdrag som mindre fisk ikke når, og de legger vesentlig flere egg, noe som øker reproduksjonspotensialet. Videre har avkommet til større fisk høyere overlevelsessjanse.

Et annet godt dokumentert faktum er tapet av leveområder. Arealendringer har frarøvet sjøørreten store deler av deres naturlige habitater.

På bakgrunn av disse fakta fremstår innførsel av et maksmål på sjøørret som en logisk og helt nødvendig bevaringsstrategi.

Det nåværende minstemålet for sjøørret er utilstrekkelig. Data viser at snittlengden på førstegangsgytende sjøørret er betydelig større enn dagens minstemål på 30-35 cm. For å oppfylle lovens formål om å sikre bærekraftig bestand bør minstemålet justeres opp slik at det gir nødvendig beskyttelse. I Sverige er minstemålet i Østersjøen 50 cm, Skagerak og Kattegat 45cm. I Danmark 40 cm, 45 cm i Odense fjord.

Det er en utbredt oppfatning at fiskepresset på sjøørret i sjøen tidvis overstiger bestandens bæreevne. Manglende data gjør det vanskelig å bekrefte eller avkrefte denne påstanden, men det er dokumentert at store deler av sjøørretens leveområder er ødelagt eller forsvunnet. Denne negative trenden har pågått i flere tiår samtidig som sportsfisket etter sjøørret har økt, spesielt i områder som Oslofjorden hvor omfattende arealendringer og innførsel av et fiskeforbud på torsk har ytterligere forverret situasjonen og gitt et økt fiskepress på sjøørreten.

Gitt den dokumenterte ødeleggelsen av leveområder og økt fiskepress, er det avgjørende å handle etter føre-var-prinsippet. Dette innebærer å innføre reguleringer for å verne om sjøørreten og sikre en bærekraftig og fremtidsrettet forvaltning. Høstingspraksisen må endres og forvaltingen må tilpasses artens nåværende behov for reproduksjon og overlevelse.

For å sikre fremtiden for sjøørreten i Norge, må forvaltningen være baseres på vitenskapelig dokumentasjon og en føre-var-tilnærming. Søkelys på de store miljømessige og antropogene utfordringer som sjøørreten står ovenfor.

En umiddelbar oppjustering av dagens minstemål, innføring av et maksmål, og en fangstbegrensning på maks én fisk per dag vil styrke sjøørretbestandene, slik at de bedre kan håndtere dagens utfordringer og trusler. Videre burde man se nærmere på fredningssoner, fredningsperioder, fiskehelse ved fang og slipp og sist, men ikke minst et forbedret oppsyn. En robust bestand vil bidra til et mer attraktivt sportsfiske, som igjen vil ha stor samfunnsverdi.

Takk for oppmerksomheten.

Bjørn Tore Kjølholt

Dato: 07.06.2024. Rapportskriver og Forfatter: Bjørn Tore Kjølholt. Utgave: 1.3

Rosareke Foreningen For Sjøørretens venner & Bekkesus AS

STØTT ARBEIDET VÅRT

Skroll til toppen