Noe er i ferd med å glippe. Vannet i Oslofjorden virker klarere enn før, men under overflaten skjer det noe urovekkende. Færre fisk. Mindre tang og tare. Slimete trådalger dekker bunnen.
Mange av oss som fisker her, har sett det med egne øyne. Det som en gang var en levende og rik fjord, føles nå tom, stille – og ute av balanse.
Hva er det egentlig som skjer? Og hva er årsaken?
For å forstå det, må jeg begynne med å forklare to helt sentrale næringsstoffer. To stoffer det ofte prates om – men som mange av oss kanskje ikke helt forstår: Fosfor og nitrogen.
De er livsnødvendige for naturen – men i feil mengder, og på feil sted, blir de et problem vi alle merker.
To livsviktige næringsstoffer – men i feil mengder
Nitrogen og fosfor er næringsstoffer alle planter trenger, også alger og tang i havet. De er naturlige, men når vi tilfører for mye – gjennom kloakk, kunstgjødsel og forurensning – oppstår overgjødsling, også kalt eutrofiering.
Dette fører til algeoppblomstring, oksygenmangel på bunnen, og en økologisk ubalanse.
Hva er forskjellen på nitrogen og fosfor – og hvorfor påvirker de ferskvann og saltvann ulikt?
I Oslofjorden kommer det meste av fosfor fra kommunalt avløpsvann og spredt avløp. Men også jordbruket bidrar – særlig i områder med mye husdyrhold, der avrenning fra husdyrgjødsel tilfører store mengder fosfor til vassdragene.
Tidligere ble husdyrmøkk brukt som en del av et sirkulært og balansert landbruk. Gårdene kombinerte dyrehold og åker, og næringen ble fordelt i takt med naturens behov. Lite gikk til spille – og lite rant ut.
I dag ser bildet annerledes ut. Det er færre gårder med husdyr totalt, men de som har dyr, har ofte mange på et lite område. Dette gir et overskudd av husdyrgjødsel i enkelte regioner, og jorda klarer ikke å ta opp all næringen som tilføres. Når gjødsla spres på feil tidspunkt – eller det kommer kraftig regn – øker risikoen for at overskuddet skylles rett ut i bekker og elver.
Samtidig brukes det ofte kunstgjødsel i tillegg, og det gjør at enkelte arealer får mer næring enn de trenger. Resultatet er at både fosfor og nitrogen kan hope seg opp, og øker risikoen for at overskuddet havner i vassdrag og videre ut i fjord.
Dette skjer stille – men har stor negativ effekt. Fosfor binder seg lett til jordpartikler og skylles derfor ikke like raskt ut som nitrogen. Men når det først når bekker, innsjøer, elver og tjern, kan selv små mengder fosfor utløse en kraftig algevekst. Det fører videre til oksygenmangel og tap av liv – både i ferskvann og ute i fjorden.
Nitrogen, derimot, er den mest kritiske belastningen i saltvann. Under naturlige forhold er det lite nitrogen i fjorden, og det er nettopp denne mangelen som holder algeveksten i sjakk. Men når vi tilfører store mengder nitrogen – fra kloakk, gjødsel eller luftforurensning – forsvinner denne begrensningen. Da får både planteplankton og trådalger vokse ukontrollert, og resultatet blir algeoppblomstring og ubalanse i hele økosystemet.
Kildene til nitrogen er flere
- Avløpsvann fra byer, tettsteder og spredt bebyggelse – inkludert hytter og boliger uten tilknytning til renseanlegg. Mange av disse har ingen eller svært begrenset nitrogenrensing.
- Jordbruk, særlig bruk av kunstgjødsel og dårlig drenering som fører til avrenning.
- Tidligere overgjødsling, som gjør at nitrogen lekker gradvis ut fra jorda over tid – selv uten ny tilførsel.
Spredt avløp – en skjult kilde til forurensning
Selv om de fleste norske husholdninger er koblet til renseanlegg, finnes det fortsatt tusenvis av boliger, hytter og småanlegg med spredt avløp – særlig i distriktene og langs kysten. Mange av disse har gamle eller utilstrekkelige renseløsninger, og noen har fortsatt direkte utslipp av kloakkvann til bekker, elver eller rett ut i fjorden.
Dette bidrar med urin, avføring og gråvann som inneholder både nitrogen og fosfor – og kan føre til lokal eutrofiering og dårlig vannkvalitet, spesielt i små viker og kilene der utskifting av vann går sakte.
Selv små mengder urenset avløp kan over tid gi stor effekt når det skjer kontinuerlig.
Mens de fleste norske renseanlegg har rensing for fosfor, har nitrogenrensing lenge vært fraværende. Dette skyldes at regelverket har vært rettet mot innsjømiljøer, ikke marine systemer som Oslofjorden. Resultatet er at store mengder nitrogen slippes ut uten behandling – og over tid har dette ført til betydelig overgjødsling i fjorden.
Fra sirkulært landbruk til industri – en viktig del av forklaringen
For bare 40–50 år siden – var landbruket i Norge mer sirkulært. De fleste gårdene hadde både dyr og åker, og husdyrmøkk ble brukt som gjødsel på jordene. Dette tilførte jorda både næring og organisk materiale, og næringsstoffene ble tatt opp gradvis. Det gikk saktere – i en takt som fjorden klarte å håndtere.
I dag er landbruket blitt mer industrielt og spesialisert:
- Mange gårder har sluttet med dyr, og kjøper heller inn kunstgjødsel med nitrogen og fosfor i konsentrert form.
- Overskuddet fra denne gjødsla lekker lettere ut i vassdrag, særlig ved regn.
- Samtidig inneholder jorda mindre organisk materiale, og holder dårligere på næringsstoffene.
Samtidig har befolkningen økt kraftig. Flere folk betyr mer kloakk, mer avfall og større press på naturen – både fra byer og intensivt jordbruk. Oslofjorden ligger midt i krysspresset mellom urbanisering og intensiv arealbruk.
Og når naturlige områder bygges ned, mister vannet sine naturlige forsinkelsessystemer. Før rant regnvann gjennom skog, myr og jord, der næringsstoffer ble filtrert og forsinket. Nå renner det rett fra harde overflater – tak, veier og parkeringsplasser – og rett ut i bekk og fjord. Dette gir raskere og mer konsentrerte utslipp, som fjorden ikke rekker å håndtere.
Grønne bekker – og hva de forteller oss
I mange jordbruksområder rundt Oslofjorden kan vi i dag se bekker som er grønne – ikke langs kantene, men i selve vannet.
De er dekket av trådformede alger som danner et grønt, slimete teppe under overflaten – spesielt om sommeren, når det er varmt og lite vannføring.
Ironisk nok skyldes dette ofte at det ikke er grønt langs bekkene. Når kantvegetasjonen forsvinner, stiger temperaturen i vannet, erosjonen øker, og næringsstoffer – særlig fosfor – skylles rett ut i bekken.
Resultatet er stillestående og overgjødslede bekker som blir varme, oksygenfattige og grumsete – dårlige forhold for alt liv som skulle ha brukt dem.
Dette er ikke bare et estetisk problem – det har direkte konsekvenser for sjøørreten, som bruker småbekker og sideløp som gyteområder. Når bekken fylles med alger, mister ørreten både gytegrus og oksygen, og eggene får dårligere forhold. Når vannet blir for varmt og grumsete, kan hele reproduksjonen svikte. Dette gjelder ikke bare for sjøørreten, men for hele det naturlige økologiske samspillet i bekken.
Og det skjer ikke bare i områder med husdyr. Bekker blir grønne også der det kun drives planteproduksjon. Det skyldes flere mekanismer:
- Historisk opphopning i jorda
- Erosjon og jordtap
- Feil bruk av kunstgjødsel
- Overflateavrenning og mangelfull drenering
Derfor er det å restaurere bekker, etablere brede vegetasjonssoner, og sikre naturlig vannflyt avgjørende. Samtidig er det viktig at jordbruksdrift skjer med dreneringssystemer som fungerer – og som ligger nede i jorda der de faktisk gjør nytte. Det er en nøkkel for å ta vare på både vannkvaliteten og livet i bekk og fjord.
En rik fjord – og et landbruk som lenge holdt balansen
Oslofjorden har historisk vært en meget rik fjord, full av fisk som torsk, sild, ål, sjøørret og flyndre. Dette skyldes både natur og mennesker. Fjorder er naturlig produktive fordi de får ferskvann fra elver og bekker, som bringer med seg næringsstoffer fra land – særlig nitrogen og fosfor.
Det er sannsynlig at det historiske landbruket – som har eksistert rundt Oslofjorden i flere hundre år – i stor grad holdt seg innenfor fjordens økologiske tålegrenser. Små gårder med husdyr benyttet husdyrmøkk som gjødsel på lokale jorder, og avrenningen til fjorden skjedde i mer begrensede og naturlige mengder.
Denne formen for sirkulær drift, med lokal næringssyklus og lite overskudd, bidro til en relativt balansert tilførsel av næringsstoffer – uten å skape ubalanse i fjordens økosystem.
Samtidig økte folketallet sakte og jevnt gjennom generasjoner, noe som gjorde at fjorden fikk tid til å absorbere påvirkningen. Økosystemet klarte å balansere tilførsel og forbruk av næringsstoffer.
Men så nådde vi et vippepunkt.
Da kloakkutslipp, industri, kunstgjødsel og tett utbygging kom i for rask rekkefølge – og alt dette uten filter eller forsinkelse – ble fjorden overbelastet. Nå får den mer næring enn den kan håndtere. Oslofjorden var rik, nå er den fattig.
Klimaendringer – isen forsvinner, og med den en viktig del av fjordens rytme
For noen tiår siden var havisen en kjent og kjær del av vinteren i Oslofjorden. Vi sto på skøyter, vi fisket – jeg kan til og med huske at vi kjørte bil på isen fra Hvaler til Fredrikstad.
I dag er slike vintre sjeldne – eller helt borte.
Mindre is betyr:
- Mindre ro i fjorden om vinteren – mer bølger, støy og forstyrrelser
- Mindre beskyttelse for arter i sårbare livsstadier
- Større fordeler for trådalger, som trives i varme og uro
Varmere vann påvirker også gytingen til arter som torsk, som trenger kaldt, stabilt vann. Samtidig forlenges vekstsesongen for alger og smådyr – og det kan føre til overproduksjon og ubalanse.
Et sammensatt bilde – tre store krefter påvirker fjorden samtidig
- Klimaendringer, med mindre is og varmere vann
- Industrielt landbruk, med mer nitrogen og kunstgjødsel
- Befolkningsvekst, med mer avløp og økt belastning på naturen
Kilene før og nå – en stille forandring
På 1970- og 80-tallet var det vanlig å se grønne belter med flytende alger i grunne viker og små fjordarmer – kilene.
Jeg husker det som det skulle vært i går. I min favorittkile, Holtekilen, svømte vi gjennom disse grønne beltene innerst i bukta. Vannet var grumsete, men det krydde av liv: ålegrasenger, småfisk, krabber og skjell – et lite eventyr.
I dag er vannet i Holtekilen klarere, men bunnen er dekket av tette matter med bunnlevende trådalger – livet i kilen er borte.
Før besto algene i kilene ofte av flytende grønnalger og makroalger – synlige, men en naturlig del av næringskjeden. De kom og gikk med årstidene, og levde i samspill med smådyr og fisk.
Nå domineres bunnen av trådalger som vokser i tykke tepper, fordi balansen mellom rovfisk, smådyr og alger er brutt.
Det som før var et rikt og variert gruntvannsområde, har blitt et stillestående og oksygenfattig landskap.
Skarv, sel og hegre – syndebukker eller symptomer?
Skarv – og særlig mellomskarv – får ofte skylda for at fisken forsvinner. Mellomskarven økte kraftig i en periode og var svært synlig i fjorden.
Men her er det viktig å vite at mellomskarven ikke er opprinnelig norsk. Den kom naturlig fra Europa, og etablerte seg i Norge etter 1990. Det er viktig å merke seg at mellomskarven ikke en fremmedart i betydningen «utsatt av mennesker», men en art som utvider sitt leveområde på grunn av klimaendringer og økosystemendringer.
Og så kom den til et dekket bord.
Isen, som før ga beskyttelse og ro til småfisk, er borte. Tang og ålegras, som tidligere skjulte fisk og smådyr, er erstattet av åpne, trådalgebelagte flater. Vannet er klarere enn før, og det gjør det enklere enn noen gang for skarven å jakte.
Det var ikke skarven som ryddet bordet – det var vi mennesker som dekket det, med åpent landskap, svekket økosystem og lett tilgjengelig mat.
At skarven ble mange i en periode, er derfor et resultat av ubalansen – ikke årsaken til den.
Nå har antallet mellomskarv gått betydelig ned de siste årene, og det skyldes neppe regulering – men at det er lite igjen å spise. Når fisken forsvinner, gjør rovdyrene det samme.
Vi må gjerne diskutere forvaltning, men vi må ikke gjøre naturens rovdyr til syndebukker for kriser vi har skapt selv.
Småfisk og ubalanse – en skjult dominoeffekt
Når rovfisk forsvinner:
- Øker småfisk som kutling og leppefisk
- De spiser opp dyreplankton
- Planteplankton vokser fritt
- Det gir algeoppblomstring og trådalger
Nullfiske – hvorfor det faktisk er nødvendig
Det foreslås nå tre store nullfiskeområder i Oslofjorden. Mange protesterer.
Sportsfiskere peker på skarv, forurensning – og på det kommersielle fisket. Reketrålerne peker tilbake på fritidsfiskerne, og hevder at de i dag kun fisker reker – ikke fisk – med moderne, bærekraftige trålere. Alle peker på hverandre – en slåsskamp for å finne én hovedsynder.
Og ofte fremstiller reketrålerne seg selv som offer – som om det er urettferdig at de får skylden.
Men dette er en retorisk taktikk, ikke en løsning. Å bli stilt til ansvar for sin del i et økologisk problem er ikke det samme som å bli syndebukk. Det handler om å være ærlig om historien – og om dagens virkelighet.
For virkeligheten er ikke så enkel. Det finnes ingen én skyldig – bare en kombinasjon av årsaker, og derfor må løsningene også være kombinerte.
Ja, hovedbelastningen på fjorden kommer fra land: kloakk, kunstgjødsel og nedbygging.
Men det gir ingen frikort til å fortsette fisket som før – for overfiske er også en del av forklaringen.
Fjorden har vært trålt i over 100 år, og store deler av den tiden med gammelt, destruktivt utstyr – med høy bifangst og altfor stort uttak av fisk.
Og selv om dagens reketrålere er noe forbedret, skader de fortsatt havbunnen, forstyrrer bunnfaunaen og tar med seg for mye bifangst. Jeg mener det er historieløst å late som om dagens teknologi fjerner ansvaret for tidligere påvirkninger.
Men det er ikke bare reketrålerne.
Vi fritids- og sportsfiskere har også vært med på denne festen.
I generasjoner har vi fisket fjorden med stang, garn, teiner og ruser – ofte med en holdning om at havet er utømmelig, og tatt opp alt vi har fått. Vi viste kanskje ikke bedre, vi var for grådige. Nå vet vi forhåpentligvis mer.
Og derfor må vi alle ta ansvar.
For å få fjorden tilbake, må vi få tilbake de store rovfiskene – de som holder balansen i næringskjeden. De kan ikke lenger betegnes som verdifulle fangster men som økosystemets voktere.
Nullfiskeområder er ikke en straff – de er et nødvendig grep.
De gir fjorden en reell pustepause, en sjanse til å hente seg inn og bli rik igjen.
Skal vi redde Oslofjorden, må vi klare å ha flere tanker i hodet samtidig:
– Stanse overgjødsling
– Restaurere natur
– Og la fisken være i fred – i hvert fall noen steder, og i hvert fall en god stund.
Oppsummert – og hva det betyr for oss som fisker i Oslofjorden:
- Oslofjorden er i krise – det skyldes en kombinasjon av overgjødsling, klimaendringer, overfiske og tap av natur.
- Rovfisk som torsk er nesten borte, og systemet er overtatt av småfisk og trådalger.
- Klarere vann betyr ikke nødvendigvis friskere vann – det kan være et tegn på økologisk ubalanse.
- Skarv og sel er ikke årsaken til problemene, men symptomer på at økosystemet er svekket.
- Historisk landbruk og mindre befolkning var en balanse som fjorden tålte – det gjør ikke dagens samfunnspress.
- Nullfiskeområder handler ikke om å straffe – men om å gi fjorden en sjanse til å hente seg inn igjen.
- Som sjøørretfiskere har vi et særlig ansvar og en viktig stemme. Vi ser endringene på nært hold, og vet hva som står på spill.
- Ved å støtte tiltak som nullfiske, vegetasjonssoner og restaurering av bekkene sjøørreten gyter i, bidrar vi til å sikre framtidens fiske – ikke bare for oss, men for kommende generasjoner.
Nullfiske handler ikke om å ta fra oss muligheten til å fiske – men om å gi oss muligheten tilbake.
Jeg håper at dette innlegget har bidratt til en bredere forståelse av hva som faktisk skjer i Oslofjorden – og hvorfor vi som fiskere må være en del av løsningen, ikke en videre del av problemet.
Fritidsfiske har, sammen med kommersielt fiske, bidratt til overbelastningen på fjorden. Men nettopp derfor har vi også en unik mulighet til å ta ansvar, vise vei – og støtte tiltak som gir fjorden og fisken en fremtid.
