Sjøørreten i Oslofjorden En suksesshistorie – eller en feilvurdering?

Innledning

Sjøørretbestanden i Oslofjorden er i god tilstand. Bestanden skal være høy – visstnok over landsgjennomsnittet.

Bak denne påstanden står Havforskningsinstituttet, som har konkludert med at sjøørretbestanden i Oslofjorden trives basert på sine strandnotundersøkelser. Men mens bestanden her angivelig blomstrer, viser svenske undersøkelser fra Skagerrak og norske fangststatistikker en drastisk nedgang. Dette står i sterk kontrast til Havforskningsinstituttets konklusjoner.

Sjøørreten i Oslofjorden – og i Norge generelt – har i altfor mange år blitt forvaltet uten en grundig oversikt over bestandens faktiske tilstand. Dette har vist seg å være en alvorlig feil, for nå går sjøørretbestandene tilbake over hele landet. Men i Oslofjorden, Norges mest befolkede område og en fjord på randen av økologisk kollaps, skal situasjonen altså være helt annerledes.

Nedenfor har jeg laget et par grafer som viser dataene til Havforskningsinstituttet som en trend. I indre Oslofjord har altså bestandene av sjøørret økt med 125% siden 1980. I ytre Oslofjord er økningen ikke mindre en 270%. siden 1950

Sjøørreten trives altså best der fiskepresset er enormt, mattilgangen er lav, vannkvaliteten er dårlig og rekordstore arealinngrep ødelegger gytebekkene.

Kanskje dette høres litt for godt ut til å være sant?

I denne artikkelen vil jeg undersøke grunnlaget for disse påstandene, analysere dataene som ligger bak og vurdere forskningen som er brukt til å konkludere med at sjøørreten i Oslofjorden har det bra. Jeg vil også belyse de største utfordringene arten står overfor – og hva som må gjøres for å sikre dens fremtid i Oslofjorden. 

Tynt datagrunnlag og store konklusjoner

Havforskningsinstituttets konklusjon om at sjøørretbestanden i Oslofjorden er i god tilstand og over landsgjennomsnittet står i sterk kontrast til de omfattende miljømessige og menneskeskapte påvirkningene som har ført til en forverring av fjordens økosystem. Når man vurderer de faktiske utfordringene sjøørreten står overfor, blir det tydelig at påstanden om en økende bestand er lite sannsynlig.

Men hva er egentlig disse strandnottrekkene – undersøkelsene som ligger til grunn for denne konklusjonen?

Strandnotundersøkelser er en metode hvor fisk og andre marine organismer samles inn ved hjelp av en not som trekkes i grunne kystområder. Disse undersøkelsene har pågått nesten uforandret siden 1919 og gjennomføres på 130 faste stasjoner langs kysten fra Søgne vest for Kristiansand til svenskegrensen. Hovedformålet er å studere rekrutteringen av torsk og annen fisk som vokser opp i strandsonen. Langtidsseriene fra disse undersøkelsene er unike og har gitt uvurderlig innsikt i utviklingen av kystøkosystemer.

Det er ingen tvil om den store verdien disse undersøkelsene har, men deres egnethet til å fastsette sjøørretbestandens tilstand er svært omdiskutert. Forskeren Sigurd Heiberg Espeland fra Havforskningsinstituttet har selv uttalt at datagrunnlaget bak disse undersøkelsene ofte er én fisk – eller ingen fisk i det hele tatt. Han påpeker at man må være svært forsiktig med slike konklusjoner, da de hviler på et tynt grunnlag.

Likevel er det nettopp disse dataene som brukes som hovedgrunnlag for forvaltningsbeslutninger. Dette reiser viktige spørsmål: Dersom en undersøkelse ikke er egnet til formålet, bør den da brukes til å trekke konklusjoner? Og dersom undersøkelsene blir brukt feilaktig, har ikke da forskerne et ansvar for å være tydelige om begrensningene?

I en artikkel i Jakt & Fiske – «Nå må vi slå ring om sjøørreten», fremgår det at datagrunnlaget som brukes til å vurdere sjøørreten i Oslofjorden, er svært tynt. Espeland selv er opptatt av å inkludere sportsfiskere som en ekstra informasjonskilde, men mangelen på robust data gjør det vanskelig å trekke sikre konklusjoner.

Med dette svake datagrunnlaget blir det vanskelig å forstå hvordan man kan fastslå at Oslofjordens sjøørretbestand er i god tilstand, og attpåtil bedre enn landsgjennomsnittet.

Uegnet forskning som beslutningsgrunnlag

Det er alarmerende at Havforskningsinstituttets strandnotundersøkelser, som instituttet selv har uttalt ikke er egnet til å fastslå tilstanden på sjøørretbestandene, likevel danner grunnlaget for flere viktige forvaltningsbeslutninger. Disse undersøkelsene, ofte basert på én eller to fisk – eller ingen fisk i det hele tatt – har blitt brukt blant annet i Miljødirektoratet i sin rapport knyttet til høringsforslaget om nullfiskeområder i Oslofjorden.

I tillegg har flere sentrale aktører ukritisk støttet seg på disse konklusjonene. Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved hvordan en så svak metodikk har kunnet danne grunnlaget for en bred oppfatning om at sjøørretbestandene i Oslofjorden er i god tilstand.

Denne praksisen strider mot naturmangfoldloven, som stiller tydelige krav til hvordan forvaltningen av arter skal gjennomføres. I henhold til § 8 skal all forvaltning bygge på både vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap. Når datagrunnlaget for vurderingene av sjøørreten i Oslofjorden er så tynt, er det vanskelig å se hvordan dette kravet er oppfylt.

Videre pålegger føre-var-prinsippet (§ 9) forvaltningen å handle på en måte som reduserer risiko for alvorlige eller irreversible konsekvenser, særlig når kunnskapsgrunnlaget er svakt. Samtidig understreker § 10 at forvaltningen skal tilpasses naturens tålegrenser, og § 16 presiserer at høsting må være bærekraftig og ikke true artens utvikling eller funksjon i økosystemet.

Med dette som bakgrunn er det vanskelig å argumentere for at dagens forvaltning av sjøørreten i Oslofjorden oppfyller disse lovpålagte kravene. Når beslutninger om en art med så kritisk økologisk betydning hviler på et uegnet datagrunnlag, representerer dette ikke bare en svikt i forvaltningssystemet, men en direkte trussel mot sjøørretens fremtid i Oslofjorden.

Her et par bilder som viser hvordan Miljødirektoratet, Nina, NJFF og Vitenskapelig råd for lakseforvalting bruker disse undersøkelsene for å fatte sine beslutninger. 

Miljømessige og menneskeskapte påvirkninger 

Dersom bestanden faktisk var i vekst, slik Havforskningsinstituttet hevder, burde vi ha sett klare tegn på forbedringer i habitatkvalitet, redusert miljøbelastning og bedre overlevelsesforhold for ungfisken. Imidlertid viser forskningen det motsatte – sjøørretens leveområder forringes stadig, og bestanden står overfor økende utfordringer. Det er påfallende at Havforskningsinstituttet ikke har tatt disse faktorene med i sine vurderinger. Den tilsynelatende oppgangen de peker på kan ikke forklares ut fra tilgjengelige økologiske data og må derfor vurderes kritisk.

Oslofjorden har i flere tiår vært utsatt for omfattende miljøbelastninger som har hatt en negativ innvirkning på sjøørretbestandene:

  • Forurensning og habitatødeleggelse: Fjorden har vært påvirket av kloakkutslipp, landbruk, industri og urban avrenning. Mange gytebekker har fått dårligere forhold, noe som skaper ugunstige betingelser for egg og ungfisk. Videre har utbygging og kanalisering av bekker redusert tilgangen til egnede gyte- og oppvekstområder – en av de mest kritiske faktorene for bestandens rekruttering.
  • Økende befolkningspress og arealinngrep: Den kraftige befolkningsveksten rundt Oslofjorden har medført økt belastning på kystøkosystemet. Urbanisering har ført til tap av våtmarker og gytebekker, samtidig som økt fritidsbruk og båttrafikk skaper stress og høyere dødelighet for sjøørreten. I tillegg har fysiske inngrep som utfyllinger, mudring og bygging av marinaer svekket de viktige gruntvannsområdene som sjøørreten er avhengig av.
  • Økt fiskepress og predasjon: Samtidig som sjøørretens leveområder forverres, utsettes den for økt fiskepress fra sportsfiske. Etter innføringen av fiskeforbudet for torsk har sjøørret blitt en viktig målart for fritidsfiskere, noe som har ført til høyere dødelighet og ytterligere press på bestandene.
  • Klimaendringer og havtemperatur: Klimaendringene fører til lengre tørkeperioder som påvirker sjøørretens gyte- og oppvekstområder. Lav vannføring i elver og bekker under tørkeperioder reduserer overlevelsen til ungfisken, mens ekstrem nedbør kan føre til erosjon og nedslamming av gyteområdene. Disse utfordringene har blitt mer hyppige og utgjør en alvorlig trussel mot sjøørretbestandene i Oslofjorden.

Disse faktorene tegner et tydelig bilde av en art som kjemper for overlevelse i et stadig mer utfordrende miljø. Det understreker behovet for en grundigere vurdering av bestandens faktiske tilstand og tiltak som bedre reflekterer de reelle utfordringene sjøørreten står overfor.

En nærmere titt på alternative data

For å forstå sjøørretbestandens reelle tilstand i Oslofjorden og Skagerrak, er det viktig å se på alternative datakilder som gir et bredere og mer detaljert bilde. I de neste avsnittene presenterer jeg resultater fra to sentrale kilder:

Svenske undersøkelser og fangstdata: I Sverige gjennomføres omfattende elektrofiskeundersøkelser i elver for å kartlegge sjøørretbestanden. Disse undersøkelsene dekker over 71 målepunkter fordelt på 50 vassdrag, og gir et detaljert bilde av bestandens utvikling over tid. Målepunktene ligger i områder som grenser til Norge og Skagerrak, og er dermed svært relevante for vurderingen av sjøørretens tilstand i regionen. Dataene fra disse undersøkelsene viser en drastisk nedgang, hvor sjøørretbestanden i Skagerrak har falt med hele 75 % siden år 2000. 

Deres konklusjon er at bestandene for sjøørret ikke er innenfor sikre biologisk grenser i Skagerak og Kattegat. Men i Ytre Oslofjord et steinkast unna har bestandene økt med 270%??

Fangstdata nasjonalt og fra elvene som renner ut i Oslofjorden

Fangstene i elvene rundt Oslofjorden har falt med hele82,85 % målt i kilo og 50% i antall fisk siden 1990, mens den nasjonale nedgangen ligger på 62,5 % målt i kilo og 52 % målt i antall fisk.  Fangstdata fra Oslofjordens elver samsvarer godt med de svenske undersøkelsene og reflekterer også den generelle nasjonale trenden. Gitt den kritiske tilstanden i Oslofjorden, er det forventet at fangstene her er lavere enn landsgjennomsnittet. Disse dataene viser en tydelig negativ trend, som står i skarp kontrast til Havforskningsinstituttets strandnotundersøkelser. En interessant observasjon er at størrelsen på fisken har gått vesentlig mer ned sammenlignet med antall fisk. Det blir altså færre fisk og den fisken som fanges er mindre, spesielt gjelder dette for fisk fanget i Oslofjorden.  Det skal og nevnes at disse tallene er basert på ikke mindre en 1,9 millioner fisk på landsbasis og 57 000 fisk for Oslofjorden.

Min teori: Hvorfor økologiske endringer kan feiltolkes som bestandsvekst

Min teori er at Havforskningsinstituttets observerte økning av sjøørret i strandnottrekkene ikke skyldes en faktisk bestandsvekst, men heller er en konsekvens av økosystemets endringer i OslofjordenAt en art endrer atferd betyr ikke nødvendigvis at den øker i antall.

Jeg mener at de drastiske endringene i byttefiskbestandene i Oslofjorden har ført til at sjøørreten, som en opportunistisk art, har tilpasset seg ved å oppsøke grunnere områder der den fortsatt kan finne næring. Dersom strandnotundersøkelser utelukkende brukes som grunnlag for bestandsvurderinger, kan denne adferdstilpasningen lett feiltolkes som en økning i bestanden.

Det er derfor bemerkelsesverdig at Havforskningsinstituttet ikke ser ut til å ha vurdert denne faktoren, særlig med tanke på de omfattende økologiske utfordringene i fjorden og sjøørretens velkjente evne til å tilpasse seg endrede forhold. Etter min vurdering er det sannsynlig at økningen i strandnotdata ikke reflekterer en reell vekst i bestanden, men snarere et skift i sjøørretens levevis som følge av negative endringer i Oslofjordens økosystem.

Konsekvenser av feilaktige bestandsvurderinger

Når forvaltningsbeslutninger baseres på data som ikke er egnet for formålet, resulterer det i tiltak som ikke adresserer de reelle utfordringene. I dette tilfellet har Miljødirektoratet konkludert med at sjøørretbestandene er i god tilstand, mens den faktiske situasjonen viser at bestanden av sjøørret i Oslofjorden er sterkt svekket. Denne feilaktige vurderingen har ført til fravær av nødvendige tiltak og innføring av reguleringer som ikke reflekterer den kritiske tilstanden.

Videre utgjør Miljødirektoratets feilaktige oppfatning av bestandens tilstand en direkte trussel mot sjøørreten, da den opprettholder en misvisende forvaltning som bidrar til fortsatt bestandsnedgang gjennom utilstrekkelige eller feilrettede tiltak. 

Sjøørretens rolle som toppredator i Oslofjorden 

Et av hovedformålene med tiltak for å gjenopprette økosystemets funksjoner i Oslofjorden er å styrke bestanden av store og eldre fisk, særlig toppredatorer, som spiller en avgjørende rolle i fjordens økologiske balanse. Etter torskens tilbakegang har sjøørreten fått en enda viktigere funksjon som en av de få gjenværende toppredatorene i området. Som nøkkelart regulerer den bestandene av mindre fisk og marine organismer, noe som bidrar til stabilitet i næringskjeden.

Uten målrettede og effektive tiltak for å styrke sjøørretbestandene risikerer vi å svekke denne økologiske funksjonen ytterligere, noe som vil være i direkte strid med målet om å restaurere og opprettholde et sunt og balansert økosystem i Oslofjorden.

Nullfiske områder i Oslofjorden kan skape utfordringer

Jeg ønsker også å belyse en utfordring som kan oppstå som følge av regjeringens forslag om å etablere tre store nullfiskeområder i Oslofjorden. Innføringen av slike områder vil sannsynligvis føre til et betydelig økt fisketrykk i de områdene som fortsatt er åpne for fiske. De gjeldende reguleringene for sjøørret, med et utdatert minstemål på 35 cm og begrensede fredningssoner ved vassdragsutløp, gir ikke tilstrekkelig beskyttelse i en situasjon der flere fiskere vil være konsentrert på mindre områder.

Sjøørreten gyter i små og sårbare vassdrag, og den er i stor grad stasjonær, med begrenset vandring fra sitt opprinnelige klekkeområde. Økt fiskepress på en allerede sterkt presset bestand vil derfor uunngåelig føre til at mange lokale bestander overskrider sin bæreevne og risikerer ytterligere nedgang.

Dette er i direkte strid med formålet med fiskeriforvaltningen i Oslofjorden, hvor målet ikke bare bør være å bevare bestanden, men også å aktivt styrke den – spesielt de største individene, som spiller en nøkkelrolle i økosystemets langsiktige balanse og motstandskraft.

NJFFs rolle og manglende kritisk vurdering av Havforskningsinstituttets konklusjoner

Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) er en sentral høringspart i beslutningsprosesser knyttet til fiskeriforvaltning i Norge. Som den største organisasjonen for sportsfiskere har NJFF en betydelig påvirkningskraft både politisk og blant fritidsfiskere. Likevel har forbundet i stor grad støttet seg på Havforskningsinstituttets konklusjoner, uten å selv undersøke eller analysere hvorvidt disse vurderingene faktisk gjenspeiler bestandssituasjonen for sjøørret i Oslofjorden og Skagerrak.

Et så stort forbund med både ressurser og ekspertise burde hatt kapasitet til å evaluere Havforskningsinstituttets data mer kritisk. Dette er særlig relevant ettersom NJFF driver sitt eget prosjekt, «Sjøørretriket», som skal bidra til økt kunnskap om sjøørretens situasjon i Norge. Dette prosjektet burde ha satt NJFF i en unik posisjon til å vurdere sjøørretbestandens utvikling basert på et bredere datagrunnlag enn det Havforskningsinstituttet har lagt til grunn.

Til tross for denne muligheten har NJFF ikke agert med nødvendige tiltak for å adressere de reelle utfordringene sjøørreten står overfor. I stedet har de videreformidlet Havforskningsinstituttets feilaktige vurderinger, noe som kan ha bidratt til en manglende kriseforståelse blant både myndigheter og sportsfiskere.

At en så innflytelsesrik organisasjon ikke har foretatt en kritisk analyse av det datagrunnlaget forvaltningen baserer seg på, er kritikkverdig. NJFF har både et ansvar og en mulighet til å ta en mer aktiv rolle i arbeidet for en mer kunnskapsbasert og bærekraftig forvaltning av sjøørret.

For å styrke sitt arbeid burde NJFF:

  • Gjennomgå og analysere Havforskningsinstituttets data selvstendig for å vurdere om de gir et riktig bilde av sjøørretens tilstand.
  • Utnytte kompetansen fra Sjøørretriket-prosjektet til å gi bedre faglige råd i forvaltningen.
  • Jobbe for strengere reguleringer av sjøørretfiske i lys av de faktiske bestandsutfordringene.
  • Ta en mer aktiv rolle som kritisk aktør i høringsprosesser, i stedet for ukritisk å videreføre Havforskningsinstituttets vurderinger.

NJFF har en unik mulighet til å påvirke både sportsfiskere og forvaltningen. Dersom de fortsetter å basere seg på feilaktige konklusjoner uten kritisk vurdering, risikerer de å bidra til en forvaltning som ikke sikrer sjøørretens fremtid i Oslofjorden og Skagerrak.

Forslag til styrket forvaltning av sjøørret 

For å sikre en bærekraftig forvaltning og styrking av sjøørretbestandene foreslår jeg følgende tiltak:

  • Minstemål: Øke minstemålet fra 35 cm til 45 cm for å sikre at fiskene får gytt minst én gang før de høstes, noe som er avgjørende for rekruttering til bestanden.
  • Maksmål: Innføre et maksmål på 55 cm for å beskytte de største og mest produktive individene, som har størst genetisk og økologisk verdi.
  • Fangstbegrensning: Begrense fritidsfiskere til maksimalt 2 sjøørret per dag for å redusere fisketrykket og fremme en rettferdig fordeling av ressursene.

Disse tiltakene er enkle å forstå og håndheve, samtidig som de balanserer hensynet til biologisk bærekraft og rekreasjon.

Konklusjon

Forvaltningen av sjøørret i Oslofjorden ligger under Miljødirektoratet, som har basert sine beslutninger på Havforskningsinstituttets strandnotundersøkelser. Problemet er at denne metoden ikke er egnet til å fastslå bestandens faktiske tilstand. Likevel har Miljødirektoratet brukt disse konklusjonene som grunnlag for sin vurdering, noe som har ført til en feilaktig oppfatning av bestandssituasjonen.

Mens Havforskningsinstituttet hevder at bestanden er stabil eller økende, viser både nasjonale fangstdata og svenske elektrofiskeundersøkelser en kraftig tilbakegang. Denne feilvurderingen har resultert i manglende tiltak, utilstrekkelige reguleringer og en forvaltning som ikke er tilpasset den kritiske situasjonen i fjorden.

Som ansvarlig forvaltende myndighet har Miljødirektoratet et juridisk og økologisk ansvar for å sikre en bærekraftig sjøørretbestand. Naturmangfoldloven stiller krav til vitenskapelig forankret forvaltning og føre-var-prinsippet, men dagens praksis oppfyller ikke disse kravene.

For å unngå ytterligere bestandsnedgang må Miljødirektoratet:

  • Reevaluere datagrunnlaget og basere beslutninger på mer pålitelige overvåkingsmetoder.
  • Skjerpe reguleringene for fritidsfiske, inkludert strengere minstemål, maksmål og fangstbegrensninger.
  • Iverksette tiltak for å forbedre habitatforholdene og redusere miljøbelastningen i Oslofjorden.

Uten en grundig revurdering av dagens forvaltning risikerer vi at en allerede sårbar sjøørretbestand kollapser – med alvorlige konsekvenser for økosystemet i fjorden. Ansvarlige myndigheter må handle nå, før det er for sent.

Skroll til toppen