Det er ofte det enkle som er det vanskelige.
Mitt første møte med Staffan var i Hemsedal en gang på tidlig 90 tall. Husker godt en kar som sto på den andre siden av elva med ryggen tett inntil noen busker og kratt. Jeg la merke til det for der Staffan sto var ikke en typisk plass å stå. Det er litt gjørmete der, null sjans for baksleng og litt dypt vann. Hemsila har mange andre åpenbare gode plasser å fiske fra. Men på en dag med få fiskere i elva så valgte han altså denne litt klønete plassen. Jeg satt meg ned for å se litt på dette som i mine øyne var en litt merkelige avgjørelse. Jeg husker dette godt fordi det jeg så var min inspirasjon inn i fluefisket sin magiske verden. Jeg valgte den lette siden av elva, fint å vade og med god plass. Staffan sto på den andre siden der jeg ikke trudde det var mulig å fiske. Jeg fikk ikke fisk det fikk Staffan Lindström.
Men dette er egentlig ikke historien om hvor jeg fikk min inspirasjon fra men en historie om mannegarn en kreativ kæll og ei rosareke 🙂
Ei reke fra Madeira
Jeg kom over dette bildet på Facebook og det fanget min umiddelbare oppmerksomhet. Staffan sin rosa sjøørretflue! Jeg sende han en melding og spurte pent om historien til dette mønsteret og om jeg kunne dele dette på min blogg. Hyggelig som han er fikk jeg lov og han sendte meg historien som jeg gjengir her i sin opprinnelige form:
“Jan er mye mere sjøørretfisker enn meg..jeg er frysen av meg…jeg fryser når tempraturen blir under 15 + og huttrer i sjøørretvær. Jan og undertengnede satt noen minutter og drodla rundt sjøørretfiske, ja for jeg har erfaring med det for 20 år siden fisket jeg mye i sjøen. Bodde på Tjøme den tida med det salte blå rett nedenfor huset jeg bodde i… der var det også en molo med kraftig lys, der kunne jeg sitte utover nettene å glane ned i vannet. Og plutselig kunne den være der….vinterens gjellfisk, stadig på jakt etter en munnfull…..
Men vi var på hytta til Jan…. til det salte blå var er det 18 mil, men fluebindematerialet ligger alltid på bordet… for det er her Jan sitter og binder fluer…jan bor nesten på hytta og ved bindestikka drømmer han om sommerdager, vakende ørret på Finnmarka… eller i elvas nedi dalen.. det er på hytta livet leves, fordi det er der livet er.
Dette effektgarnet har vært med i min fluebinding i over 20 år…..jeg fant det på en av mine vinterreiser, jeg fant det på Madeira…. aj, aj…. dette kan brukes.. så det kan kjøpes…. dette garnet har blitt til mange kjekke lettbundene fluer.. børstemark f.eks. som i ettertid er blitt kjent som “Runars børstemark”…. en superenkel måte å binde børstemark på som etterhvert har blitt adoptert av svært mange rundt om. Personlig har jeg brukt dette garnet bare surra rundt kroken og ikke ne mere og fanget de sølvblanke med…. den avbildede bandt Jan… han har tro på øyne og slikt og bruker gjerne UV lim….. Ja fisker den, jeg har ikke forsøkt, om jan har testa den vet jeg ikke, men jeg kjenner flere som bruker slike varianter som denne i de nordlige egner… og fisken…. den kaster seg over det den tror er mat… Det innbefatter de fiskeslag som spiser reker. Så det er vel enklere å nevne de fiskene som slike reker ikke fisker.”
Mannfolkgarn!
Med på historien først i artikkelen der Staffan sto i krattet er det og ei snelle. Ikke ei slik snelle som fiskere drømmer om men ikke ser men ei snelle med snor. Han hadde ei fluesnelle man dro på som en påhengsmotor. Det hadde jeg heller ikke sett før. Så det er kanskje ikke så rart at denne mannen gjorde et solid førsteinntrykk. På en plass der ingen skulle tru at nokon kunne fiske sto det altså en mann med en påhengsmotor som fluesnelle.
Under et bilde jeg fikk av Staffan i forbindelse med denne artikkelen. Sommeren 98, Hemsil. Fra boka bare ett kast til. Her har jeg hatt problemer med å få en døgnflueslurper til å ta flua. Staffan kommer da ned til elvebredden og gir meg ei merkelig døgnflue med flettet hale. Jeg mener dette var første driv med den nye flua. Morsomt gjensyn og takk for at du sendte meg dette bildet!
Tusen takk Staffan for denne bindebeskrivelsen, historien om hvor denne flua kommer i fra og et hyggelig gjensyn fra Hemsila. Som de sier det enkle er ofte det beste! Har ikke hørt om dette garnet før men jeg vet hvor Madeira er. Som deg er jeg nok motsatsen, jeg hater varme. Men om en tur til madeira kan hjelpe meg i jakten på den perfekte reke så må jeg vel ofre noe 🙂
Nå er snart gradestokken nede på 0 så da får jeg vel komme meg ut. Det er tross alt februar og sjøørrettid 🙂